Pyreneisk gjeterhund er en middels stor gjeterhund på 8-18 kg med opprinnelse i de franske Pyrénéene. Bøndene hadde en gårdshund av en større type, mens gjeterne foretrakk en mindre hund. Det hersker mye usikkerhet og delte meninger om rasens opprinnelse og ingen kan sies og ha  funnet ”fasiten”. Det finnes flere teorier:

– Den vanligste teorien er at rasen stammer fra Tibetansk terrier.

– Franskmennene har alltid hatt sterke regionale følelser og mange tror at BdP stammer fra en vill hund i Pyrénéene.

– Det finnes også en teori at denne rasen på lik linje med andre gjeterhunder med mer eller mindre lang pels, stammer fra den russiske gjeterhunden.

 

I 1769 kom den første publikasjonen som fastslo rasens eksistens.

På grunn av den dårlige kommunikasjonen mellom de isolerte dalførene, var innavl vanlig, og det fantes mange ulike typer i rasen. Man snakker fortsatt om de 7 ulike ”daltypene” fra: Arbazzie, Alun, Bagners, Cauterets, Labeda, Lesponne og St.Beat. De forskjellige typene gjorde det vanskelig for rasen å bli godkjent som egen rase.

Før første verdenskrig var rasen helt ukjent utenfor Pyrénéene, men under krigen ble disse små hundene brukt som rapporthunder over grensen til Spania, hvilket gjorde de mer kjent. Den franske raseklubben ble stiftet i 1923 (RACP) og etter 3 års arbeid godkjente klubben 2 varianter av rasen og rasestandardene ble skrevet. Den vanligste varianten er ”poil long” (poa lång) som betyr lang pels. Og så har vi den mer sjeldne ”face rase” (fass rass). Sistnevnte heter i Norge pyreneisk gjeterhund m/korthåret hode. Populært kalles rasene ofte for berger (uttales bærsjèr med trykk på siste stavelse). Stamboken er fortsatt åpen, hvilket betyr at hunder med uregistrerte foreldre under gitte forutsetninger, kan registreres.